lørdag, desember 25, 2004

Joh. 4, 13-15

(en novelle skrevet av meg)

Et tikk bryter stillheten. Ikke fordi selve tikket i seg selv er så høylydt, men fordi det signaliserer til de 30 ungdommene at tunge lesebøker og tomme pennalhus skal presses nedi den stappfulle skolesekken, pulter skal skyves litt frem og stoler litt bak, baken skal lettes på, føttene skal bli tatt i bruk, jakken skal på, mobilen skal sjekkes og naboen skal høre siste nytt om klassens nye kjærestepar. Hvert minutt flytter jeg den lengste foten min et markert hakk. Jeg går som i trapper, føttene går ikke jevnt men hopper, og det finnes bare en sjel i klassen som ikke vet akkurat hvordan det siste tikket på dagen høres ut. Tikket som erstatter ringeklokka og som utløser et bombenedslag i klasserommet. Ofte går det utover en heller forfjamset lærer som til sin store fortvilelse heller ikke i dag har fått tid til å gi elevene lekser før det magiske tikket.

Et smell bryter bråket. Læreren har smelt igjen døra, og den siste lyden fra pratende skoleelever forsvinner. Tikk. Et minutt har gått. Nå er det stille. Jeg er alene. I mange timer flytter jeg føttene mine steg for steg, rundt og rundt. Ute blir det mørkere og mørkere. Det er trist her uten dem. Denne klassen er vennene mine, de eneste jeg har. Det er nemlig litt vanskelig for meg å være venner med kollegaene mine, hvem vil vel ha to av oss stående sammen, en trenger liksom bare å se på en av oss for å forstå det en vil. Men det finnes andre steder, steder der mange av oss henger i sammen, går i sammen, tikker i takt. Jeg var der før. Før jeg kom hit. Jeg var en del av et stort tikkende fellesskap, men så kom noen og hentet meg. Jeg glemmer aldri den dagen. Endelig skulle jeg få min egen oppgave, endelig skulle øynene deres søke meg, bare meg. Aldri mer skulle jeg drukne blant alle de fancy kollegene mine. Det er her jeg hører til. På en skole, i et klasserom. Her gjør det ingenting om jeg er kjedelig, fordi lengselen etter å komme hjem, lengselen etter at jeg skal gå fortere vil alltid være nr. 1 på topp 10-lista til disse skoleelevene.

Der sitter de. De smiler, som om de er glade. De snakker og tuller med hverandre, som om de er gode venner. Men jeg vet bedre. Hver og en av dem har hver sin hemmelighet. En hemmelighet de ruger på, og ikke vil vise. Det passer seg ikke, å være trist, ensom og lei. Kanskje for en dag, men ikke for alltid. Alle har de hatt kniven i hånda, alle har de vært klar, men det passer seg ikke. Jeg kjenner typene. Jeg har sett så mange av dem. Noen har jeg blitt bedre kjent med enn andre. Alle ser de på meg med nervøse, trette øyne. Øynene lengter. Men ikke en vakker lengsel etter glede. Det er en tung lengsel, en lengsel etter det siste tikket. En lengsel etter å komme seg hjem.

”Da kan dere gjøre oppgavene på side 27,” sier lærerne til elevene som våkner opp fra sine søte drømmer, endelig er læreren ferdig med det uutholdelig kjedelige foredraget om indus… ehh… vel, det fikk de aldri helt med seg. Nå ser samtlige av de 30 elevene opp på meg. Hvor lenge kan de snakke sammen før det magiske tikket gjør at de kan snakke enda mer sammen? Skuffet ser de på hverandre. ”Årh…denne timen har gått så utrolig sent,” stønner Karin, og sender et nytt blikk opp på meg for å forsikre seg om at det virkelig er sant at jeg har gått så seint. Karin er litt distré slik, hun sender meg alltid to blikk. Først et åndsfraværende et, antakeligvis bare en refleks som følger etter at alle de andre har gjort det, og deretter det blikket der hun virkelig ser meg. Ved siden av Karin sitter Anette og Eirin i en ivrig samtale om helgas fest. De stramme dongeribuksene med lave liv og de enda strammere genserne med høye liv blotter solariumbrune, veltrente mager dekket av gåsehud og små tangatruser. Munnen går i ett, tyggi, latter, ord og uttrykk, storslåtte øyner, rynkende øyenbryn. Disse maskene som Karin misunner, der hun sitter på kanten og prøver å strekke seg inn i samtalen, men som egentlig bare får sukket seg til å komme med noen kommentarer om meg. Det er jo tross alt ganske safe å snakke om meg, alle er jo opptatt av det. Slik sitter de, rad etter rad, noen snakker overflatisk, overivrig og overdrevent, andre strekker seg etter dem, strekker seg etter maskene deres.

Jeg sier alle, jeg sier samtlige. Men da lyver jeg litt. Det er nemlig en som skiller seg ut. En som aldri ser på meg. En som skiller seg ut fra disse tretti glade, til tider sinte, frustrerte og irriterte, men aldri virkelig triste maskene. Han ser aldri på meg. Jeg klarer ikke å se forbi masken hans. Kanskje er det fordi han ikke bærer noen maske, fordi han faktisk er som han er. Alle de andre vet jeg alt om, men han, han som jeg ser mest på, tenker mest på, funderer mest over, han står for meg som en ukjent skikkelse, som en stengt dør, som en uløst gåte. Han ser aldri på meg. Jeg tror ikke han bryr seg om tiden.

Han snakker ikke mye med de andre. Han legger ikke til et sukk når læreren gir mer lekser, eller en påtvunget latter når klassens pratebøtte kommer med en dårlig kommentar. Han snakker ikke med de andre hvis han ikke har noe riktig meningsfylt å si. Han slenger ikke meningsløse kommentarer om hvor stress det er eller hvor teit læreren er. Han er ikke som de andre. Det virker som om alt han gjør har en sann mening, ikke bare for å bli godtatt av samfunnet, men fordi det rett og slett er sannhet. Det er hans ytre handling, men mer klarer jeg ikke å se. Jeg har aldri sett noen som han.

Bjørnar heter han. Han har rødt hår som står i brann over hodet hans, glørne har landet på den hvite huden hans og dannet et vilt mønster av fregner som danser over den lille nesen og de røde kinnene. Likevel er han ikke den rampete spilloppmakeren, det er noe med øynene som dysser det hele ned. De er blåe, men ikke kaldt blåe, de er mer som en uendelig rennende kilde av vann som slokker alle utbrudd. For selv om skoledagboka er dekket av røde, svarte og blåe skriblerier, datoer, lekser og møter har han en underfull fred over seg. Han lengter ikke bare etter å komme hjem, det ligger noe mer bak. Noe stort. Noe så stort at jeg ikke kan fange det med mine små armer, det er større en meg, større enn det jeg går etter, større enn tiden, større enn alt.

Tror jeg da. For jeg vet ikke. Jeg kan gjette, fundere, filosofere, men øynene hans er som en bunnløs brønn, og jeg vil aldri få et rep som er langt nok til å nå ned til ham eller en bøtte som er stor nok til å romme han.

Boka hans vitner om at han har mye å gjøre. Utrolig mye å gjøre. Jeg kan ikke se hva som står, men at det er stappet fullt kan jeg se. Jeg lurer på hva han fyller tida si med. Han gir aldri uttrykk for noen av sine interesser. Han sitter som oftest stille, snakker lite med de andre i klassen. De snakker for mye vas for han. Men han kan glimre til med noen utrolig modne svar til læreren som får samtlige våkne elever til å måpe og de sovende til å snu seg litt i søvne. Akkurat i disse korte, men store øyeblikkene viser den ellers nokså hjernedøde klassen at vise ord også kan røre i deres hjerter. Men ikke lenger enn at jeg kan flytte min tynneste arm fem hakk før de har glemt det igjen. Da skal Atle fortelle Arnstein om den lekre jenta han nesten fikk noe på gang med i helga, Anne skal knise av Trine som forfjamset våkner av linjalen til Anders som av en eller annen grunn tilfeldigvis havnet på låret hennes, Stine skal plassere de store, trøtte øynene sine på meg og Hanne skal avbryte henne med å spørre hvor mye klokka er, hvorav Stine forfjamset ser på henne, for igjen å flytte blikket til meg og da si, jo det er fortsatt lenge igjen av timen, og Maren som har sittet litt utenfor skal stønne mens de andre nikker enig, og øynene til dem alle sammen lengter hjem.

Bjørnar er ingen del av klassen, men han er ikke utstøtt. De respekterer han, kanskje mer enn noen andre, for også de ser sannheten som stråler ut av hans bunnløse øyne. Han blir godtatt selv om han skiller seg ut og bryter alle ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene”. Men har han venner? Ikke på skolen, kanskje hjemme, noe må da fylle boka hans. Kanskje er han for vis til å ha venner? Jeg har i alle fall aldri sett noen som han.

Igjen kommer det magiske tikket. Igjen slår en bombe ned i klasserommet før det igjen blir stille. Lettede går de hjem. Ikke fordi alt er så mye lettere hjemme, alene på rommet, alene foran tv-en, alene foran pc-en, men fordi ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene” sier dem at skole bare er så utholdende kjedelig, og hjemme er bare så mye bedre.

Tida går så fort, den deilige tida når de er der foran meg, der de spiller sin teaterforestilling med de flotte maskene, i motsetning til nå, etterpå. Nå kommer de lange timer alene, alene med meg selv. Alt jeg har nå er fantasien, nå er tida inne for å analysere og tolke dagens forestilling, fjerne maskene, finne dem.

Endelig er det igjen morgen. Endelig kommer elevene. En ny dag, en ny forestilling. Radene fylles opp. Det vanlige meningsløse pjattet fyller klasserommet med en jevn dur av latter og stemmer. Men noe er annerledes i dag. Det er som en vesentlig del av klassen mangler. Latteren er litt nervøs, ordene er litt mer meningsløse enn de pleier, og etter hvert vender flere og flere øyner seg mot en tom stol midt i klasserommet. Bjørnar er borte. Øynene deres festes mot stolen i noen sekund hver, helt til de møter et par andre øyne og flaue trekker dem tilbake for å fortsette det meningsløse pjattet. Det er vel ingen stor sak at en elev i klassen er borte. Det er da helt normal. Men Bjørnar er aldri helt normal, det går opp for meg at han faktisk aldri har vært borte fra skolen før. De andre merker hans fravær, balansen og freden er tatt fra dem, noen få reagerer med enda mer høylytt og enda mer meningsløs pjatt enn vanlig, de fleste blir selv stille.

Jeg lurer på hvor han er. Hva gjør han nå? Ligger han hjemme i senga blek av sykdom? Har bussen hans krasjet på vei fra skolen? Har huset brent ned? Eller er det den fullstappete timeplanen som har tatt knekken på han? Kanskje er det ikke huset, men han som ligger utbrent hjemme som en annen gammel kjendis. Hele dagen prøver jeg å fange opp signaler som kan si meg hvor han er, men ingen ser ut til å vite noe. Til og med lærerne blir preget av rastløsheten til elevene. Heller ikke de vet hvor han er. Også de merker hans fravær.

I to dager står pulten hans tom. Klassen er som tvunget inn i en lukket heis, rastløse og usikre om de skal snakke om han, tie med andres blikk ubehagelig nære eller skjule det hele med meningsløst pjatt. Det er nå, når han er borte, at vi alle merker hvor stort hans nærvær alltid har vært. Der han satt mitt i klasserommet var han en kilde av rennende vann, nå er det bare ørken igjen. Han var oasen. Og selv om det ikke virket som de overflatiske elevene tok til seg noe av det rennende vannet, viser hans fravær at han betydde mer for dem enn noen av oss hadde trodd. Hva er det med denne gutten, som yter så stor innflytelse på klassen at de går i stå uten han? Hvem er han? I slutten av den andre dagen er spenningen og stillheten så stor, at bare den minste bagatell danner små hyl og nervøse latterutbrudd i denne gjengen med masker. Flere og flere øyner stivner på den tomme pulten, og nå trekkes de ikke flaue tilbake når de møter øynene til de andre, nå ser de tomt på hverandre, som et signal på at jo, også de tenker på hva som har skjedd.

Det er kanskje denne uvissheten som er verst. Spørsmålet om hva som har skjedd med han. Om mulig har hans fravær skapt et større mysterium enn hans nærvær.

Men tredje dagen er han tilbake. I hver av håndflatene har Han et rødt, dypt, sirkelformet sår, som om noen har drevet nagler gjennom dem.






fredag, desember 24, 2004

Julaften, god jul folkens!!

Julaftenen. Nisse-Lars våknet til granbarlukt og julesang. Lise nynnet på vakre julesanger, mens hun pyntet juletreet med kuler og hjerter. "Se, så fint det blir!" smilte hun. Nisse-Lars gikk søvnig bort til henne. Under treet lå det en hau med julepresanger. "Se på den der!" utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten gave. Gavepapiret lyste av alle regnbuens farger. Den var så vakker at til og med det fine juletreet bleknet i forhold til den. "En gave som er så flott innepakket, må være enda flottere inni," mente Nisse-Lars, og Lise nikket. Hun bøyde seg ned og tok gaven opp, for å få et ordentlig blikk på den. "Men, men… Den er jo til meg," sa hun forundret. "Og det står at den må åpnes straks!" "Hvem er den fra?" spurte Nisse-Lars. Han hadde aldri sett den før. Ikke hadde noen bedt om å få legge den der heller. Lise studerte gaven. "Det står ikke noe om hvem den er i fra," forklarte hun. "Så hva venter du på da, åpne den!" utbrøt Nisse-Lars. Han var så spent på hva det var, at han nesten ikke kunne stå i ro. Lise begynte å fikle med det vakre gavepapiret. "Neimen, neimen….det er jo smykket mitt," sa hun. Nisse-Lars visste ikke helt om hun var glad for å se det igjen, eller om hun ble sint på dem som hadde spilt henne denne spøken. Hun stod bare der, utrykkløs, og så på smykket. "Men, det er jo en lapp også med," utbrøt Nisse-Lars og pekte på en liten, rød papirbit som lå i hånda hennes. "Hva står det på den?" spurte han nysgjerrig. "Jeg beklager så mye at jeg måtte ta smykket ditt. Jeg håper at du vil tilgi meg, men det var helt nødvendig. Du får vite alt, hvis du møter oss på nissekafeen så snart som mulig. Med de varmeste hilsener fra nisssefar," leste Lise. Nisse-Lars var allerede på vei ut døren. "Så kom da, la oss finne ut hva Nissefar mener!" sa han ivrig.Nissefar satt inne i nissekafeen sammen med Spillenissen og Nisse-Per. Ved siden av Nissefar satt en ung dame. Det lyse håret hennes hang vakker ned over skuldrene hennes. Det minnet Nisse-Lars om gullhåret til Lise. "Hallo, hallo," sa Nissefar. "Du fikk beskjeden, ser jeg." Det ble stille. Lise svarte ikke. Hun og damen stod bare og så på hverandre. De var som trollbindet, begge to. Spillenissen skulle til å si noe, men Nissefar stoppet ham. Han ville la dem få denne stunda sammen. For nå var all tvil blåst vekk. Det var helt klart at de var mor og datter. Nisse-Lars derimot, forstod ingenting, selv om han hadde sine anelser. Han kunne jo se at disse to jentene hadde en spesiell kontakt med hverandre. Dessuten hadde begge det samme halve hjertesmykket. "Nå husker jeg alt," utbrøt Dora. Øynene hennes var blanke av gledestårer. "Jeg husker når du ble født Lise. Jeg husker de første ordene du sa. Du skjønner, jeg er moren din." Lise sprang mot henne og omfavnet henne varmt. "Mamma," sa hun, med en stemme som var full av kjærlighet og varme.Nisse-Lars satt i hulen sin. Han kunne ennå ikke helt forstå det. Lise, Dora, alt sammen virket nesten som en drøm. Dora hadde fortalt hele historien. Lise og foreldrene hadde vært på en liten kjøretur. De hadde kjørt på en øde vei. Det var glatt ute, og bilen hadde sklidd og skrenset ned en skråning. Dora hadde kommet skadesløs fra det, men hun hadde blitt så omtumlet av lydene og sjokket, at hun hadde mistet hukommelsen. Hun hadde vandret vekk fra bilen. Hun hadde gått og gått i flere timer, før hun endelig hadde kommet til et hus. De hadde tatt i mot henne med varme hender, men Dora var helt fortvilet. Hun kunne ikke huske hvem hun var, eller hvor hun kom fra. Hun hadde gått i all slags terapi, men ingenting hadde hjulpet henne. Til slutt måtte hun bare godta at hun hadde hukommelsestap, og starte livet forfra igjen. Nissefar hadde da trukket den konklusjonen at faren til Lise hadde dødd i bilulykka, og at redningsmannskapet hadde funnet lille Lise etterpå. De hadde plassert henne hos fosterforeldre, og mor og datter hadde begge levd to liv på hver sin side av jorda, uten å vite om hverandre. Men nå hadde de endelig blitt gjenforent. Dora hadde ikke bare fått igjen datteren sin, men også hukommelsen sin. Begge to hadde fått verdens beste julegave. Og det var egentlig bra at verdens beste julegave ble gitt av nissene. "Nisse-Lars, Nisse-Lars!" Lillenissen kom stormende inn i hulen hans. "Gyngehesten. Skal vi ikke gi gyngehesten til Lise?" fortsatte han. Gyngehesten ja, den hadde de jo helt glemt av. Nisse-Lars så på klokken. Det er fem minutt til Nissefar tar med Dora og Lise på julegaverunden hans. Vi kan ennå rekke det. Kom an, la oss springe!""Ikke reis ennå. Vent! Vent!" peste Nisse-Lars og Lillenissen. Nissefar så på dem. "Har jeg glemt noe?" spurte han bekymret. "Ja det har du sannelig," sa Lillenissen med den pipete stemmen hans. "Den viktigste gaven av alle, nemlig. Den spesielle julegaven. Den som Lise skulle få!" Nissefar rødmet. "Neimen uff da! Tenk å kunne glemme den! Bare gi den til Lise dere. Men skynd dere. Jeg må ikke vase vekk tida på selveste julaftenen. Jeg har milliarder av gaver å dele ut," sa Nissefar. Lillenissen rakte gaven til Lise, men hun ville ikke ta den imot. "Jeg har allerede fått verden beste julepresang, jeg har fått moren min tilbake. Dessuten er dette den beste julen jeg noen gang har hatt. Gi den heller til noen andre. Jeg er sikker på at noen trenger den mer enn jeg," sa hun bestemt. Nisse-Lars og Lillenissen så oppgitt på hverandre. Hvem skulle de da gi den fine gyngehesten til. "Nå, nå, ikke se så bortkomne ut. Jeg skal ta med den spesielle julegaven til en liten gutt. Jeg vet akkurat om en som fortjener den. Dere skal ikke bekymre dere for at den ikke skulle komme i rette hender. Men nå må vi virkelig reise. Hadet, og GOD JUL!" ropte Nissefar etter dem, før han satte seg oppi julesleden. Nisse-Lars sukket. Det hadde vært en ekstra spennende og morsom jul, og nå gledet han seg til å åpne julegavene og å spise ekstra god julegrøt. Etterpå skulle han igjen ta en lang og velfortjent sommerlur.

torsdag, desember 23, 2004

JIPPI

HIHI, eg klarte oppkjøringå!! Sinnsykt flaks, men nå slipper jeg å stresse mer med det ;) Jeg kjørte opp i Egersund, kjørte landevei mot Bryne, veldig behagelig å flink til å kjøre i svinger, men jeg kjørte av og til litt seint rett frem... superkoselig sensor fra Stavanger.

Jeg lurer på om Gud har blitt tabu? Om du tror på Gud eller ikke er visst nok blitt en personlig ting for hver enkel. På tirsdag "så" jeg et debattprogram om naturkatastrofer/enormt vær som følger av drivhuseffekten og vår sinnsyke forrurensing. I slike innlegg vil jeg bare komme frem å si sannheten, nemlig at Gud er den eneste som kan redde oss ut i fra alle problemene. Han er sannhet i alt, Han er løsning på alle problemer. Hvis vi hadde skjerpet oss litt, fått de riktige verdiene i livet, nemlig det å prissette Ham og Hans utrolige skaperverk, og ikke ha som mål i livet å få mest mulig ting, men mest mulig kjærlighet fra Ham og igjen gi mest kjærlighet til alt det som lever rundt oss, hadde vi ikke hatt disse miljøkatastrofene. Men hvis jeg hadde kommet og sagt dette i debatten, begrunnet det hele med vår manglende gudstro tror jeg jeg hadde blitt stemplet som gal. Troen er noe personlig hver enkelt må gjøre opp med seg selv om den skal ha. Det er ikke lenger noe allmenn som alle vet. Men Gud er ikke bare noe jeg tror på, som er noe for meg, Han er faktsik svaret på alt, for alle. Han er sannheten for alle. Selv ikke vår miljøminister fra Krf nevnte Gud inni dette. Vi kan godt diskutere om vi skal ha homofile prester, om kirken skal høre til staten og om biskopen skal være konservativ eller ikke, men å diskutere selve Gud, som svaret på alt, det tør vi ikke. Vel folkens, Gud er ikke bare en god følelse jeg får under lovsang, eller en redning for meg når jeg tar lappen, Han er skaperen, Han er livet, og det er bare Han og vår tro på Han som kan redde verden. Vi må ikke la Gud være tabu, noe bare for oss. Vi må snakke om Gud som en selvfølge at Han fins, slik at andre også ser at Han fins. Han finnes ikke bare for meg, men for alle, og jeg må lære meg å bli mer frimodig og si det ut, som en selvfølge at Han fins for alle. Ikke bare fordi jeg er kristen, men Han finnes faktisk for akkurat deg også.

23.luke i julekalenderen.
Det var helt utrolig. Tenk at det stemte så godt. De hadde sittet hele kvelden i går og snakket sammen om Lise. Alt stemte bare så utrolig godt. Og nå skulle de møtes. Det ville bli en super gjenforening mellom mor og datter. Mora, som visstnok het Dora, ville kanskje til og med få hukommelsen tilbake. Nisse-Per og Spillenissen hadde plassert Dora på et flyvende reinsdyr, og nå var de på vei til nissedalen. Dora var selvfølgelig mest nysgjerrig på hva nissene hadde fortelle om lise, men siden de tros alt ikke visste så mye om henne, hadde de lagt ut em god del om nissedalen også. Selv om nissedalen egentlig var hemmelig, kunne de ikke unngå at Dora fikk vite alt om den. Men hun hadde lovet å ikke fortelle det til noen. Etter en lang tur var de endelig fremme. Selv om nissene hadde fortalt så mye de kunne om nissedalen til Dora, ble hun virkelig overrasket og måløs da hun så den vakre nissedalen. Det var sent på kveld, og de siste nissene hadde gått inn for kvelden. Månen hang på den svarte himmelen, som en matt, lys kule. Stjernene blinket i kapp med snøen. Isen, som lå speilblank over elva, speilet det vakre himmelbildet, som tydelig viste flere stjernetegn. Men hva var det. Midt ute på det hvite, snølagte tunet, stod Nissefar. Han løftet armen til hilsen. "Hvem er det?" spurte Dora. "Det er Nissefar," sa Spillenissen.

onsdag, desember 22, 2004

oppkjøring i mårå ja...

I morgen skal jeg da ha oppkjøring, på min bursdag og alt. Så hvis noen har lyst å be litt for meg hadde jeg vært evig takknemlig!!

Ønsker alle GOD JUL og GODT NYTTÅR! :D

Fra nå av skal jeg ha minst en måneds (kanskje to..) dataforbud for å gjøre hendene og fingrene mine friske fra det jeg tror er senebetennelse. Så det er ikke vitsen å sjekke bloggen min på denne tida, men jeg blir veldig takknemlig hvis du kommer igjen etter en måned eller to, for da lover jeg noen virkelig bra og viktige innlegg om for eksempel verdens undergang og sånn, ting jeg brenner utrolig med for å få ut. Hvis noen vil savne tankene mine veldig, er det lov å lese bøkene som står under "BØKER DU MÅ LESE", disse er tross alt kilden til alle mine tanker.

22. luke i julekalenderen

"Tror du vi kan komme inn en tur?" spurte Spillenissen selvsikker. Damen stod i døren og smilte til dem, forunderlig, men varmt. "Ja, vær så god stig på. Hva skyldes nå dette ærede besøket?" spurte hun, mens hun viste dem inn i gangen. "Alt til sin tid, du skjønner det er en lang historie," svarte Spillenissen. Varme og kjærlighet lyste mot nissene når dama åpnet døren inn til stuen. Hun satte seg ned på en pinnestol og lot nissene sette seg i den myke, komfortable sofaen. "Først av alt vil vi se på det smykket du har rundt halsen," sa Spillenissen. Nisse-Per dunket i ham. At det gikk an å være så uhøflig. Damen trodde sikkert at vi var tyver som ville ha det smykket. "Det, Spilleni… eh, jeg mener, det min venn her prøver å si er at vi har en halvdel av et lignende hjertesmykket, og vi prøver å finne ut hvem som eier den andre halvparten. Så kunne ikke du ta dette smykket her og se om det passer sammen med ditt. Jeg vil nemlig ikke at du skal tro at vi er noen simple tyver. Dessuten beklager jeg så meget at vi ikke kan presentere oss helt ennå, men forhåpentligvis vil du snart forstå hvorfor," forklarte Nisse-Per på en litt høfligere måte, mens han rakte smykket til dama. Dama tok i mot smykket og så om det passet med hennes. "Men, men, det er jo helt utrolig. De passer sammen. Og jeg som også alltid har lurt på hvem som eier den andre delen av smykket mitt. Dere skjønner, jeg har hukommelsestap og husker ingenting fra mitt tidligere liv. Jeg vet ingenting om dette smykket," sa hun forundret, men glad. "Men det vet vi," sa Spillenissen. Nisse-Per og Spillenissen fortalte henne hele historien. Først fortalte de om nissedalen og deretter fortalte de om Lise. Dama fikk gledestårer i øynene når hun merket at det de fortalte stemte utmerket med det lille hun visste om fortiden sin.

tirsdag, desember 21, 2004

21. luke i julekalenderen

"Kan det være det huset?" sa Spillenissen og pekte på et stort hus som blinket av julelys i forskjellige farger. "Kaller du det Las Vegas huset for lite og koselig? Nei, jeg tror det er det der borte," forklarte Nisse-Per og pekte på et lite, rødt, koselig hus. "Det er jo ikke julepynt der," sa Spillenissen. Dvergnissene gikk gate opp og gate ned i Kristiansand. Spillenissen pekte på belyste hus, mens Nisse-Per pekte på små hus, men aldri så de ut til å finne det rette. Helt til de begge ropte i kor: "Det huset, det må være det huset!" De sprang bort til et koselig, lite hus med julelys og engler. Det lyste virkelig opp den ellers så triste mørke gata med fabrikker og høyblokker. Ikke en gang den ellers så vakre hvite snøen kunne lyse opp gata, den var nemlig skitten av røyk og forurensing. "For et dystert sted," sa Nisse-Per. "Det lille huset passer jo absolutt ikke inn her, men på en annen side kommer dets skjønnhet bedre frem her, enn den ville ha gjort i en opplyst butikkgate." Spillenissen nikket. De sto utenfor huset og tittet inn i vinduet. En dame satt inne i den koselige stua som var full av nisser, engler og julelys. Hun varmet seg foran den knitrende peisen med en kopp varm kakao. "Er ikke det, er det ikke…" utbrøt Nisse-Per og pekte mot halsen hennes. Et gullsmykke glinset vakkert i alle julelysene. "Jo, det er gullsmykket," sa Spillenissen.

mandag, desember 20, 2004

20 desember

20.desember var en vakker, klar dag. Tåken hadde lettet og sola skinte fra en skyfri himmel. Den hvite puddermyke snøen lå på markene. Frosne vanndråper hang på greinene og speilte det vakre landskapet. Spillenissen og Nisse-Per gikk inn i reinsdyrstallen og valgte seg ut hver sitt reinsdyr. "Hallo, hallo!" sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per hoppet i været av den varme stemmen hans. De hadde ikke sett at han var der, han hadde sittet så stille i en krok. "Nå håper jeg at dere ikke røper at dere er nisser, og så ta på dere menneskeklær, er dere snille. Hvis dere er helt sikre på at dama er mor til Lise, må dere ta henne med hit. Og så vær litt forsiktig når dere snakker med henne. Ikke bus ut med alt på en gang," formante Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per nikket før de satte seg på hver sitt reinsdyr å fløy av gårde. Etter å ha reist over vakker natur, stormfulle hav og store skremmende byer, var nissene endelig fremme i Norge.

fredag, desember 17, 2004

julekalender for helga

Gralla med dagen Tine!!! Du e supersøde ;) (mix av Linn og Høle der ja :P) Men fårr å sei så eg ville sagt, du e den beste, du e fantastiske, vidunderlige og utroligt gode!!

19.desember

Spillenissen og Nisse-Per satt i hulen deres og spilte sjakk, da Nissefar kom på et uventet besøk. "Hallo, Hallo," sa han med den varme stemmen hans og satte seg ned ved siden av Spillenissen. "Jeg har et oppdrag til dere to," sa Nissefar. Spillenissen og Nisse-Per så på ham med spenning i øynene. De hadde ventet hele måneden på å få et oppdrag. "Dere har vel hørt om Lise?" spurte Nissefar. "Ja," svarte de i kor, og Nissefar nikket. "Der skjønner det, at Lise har ladri sagt at foreldrene hennes er døde. Hun har bare sagt at de forsvant. Selvfølgelig kunne de vært døde, men det tror nemlig ikke jeg. Nisse-Lars fortalte meg om et halvt hjertesmykke som lise har rundt halsen. Han fortalte at mora hennes sikkert har den andre delen av det, og det var da jeg kom til å tenke på en av mine mange turer rundt om i de tusen hjem. Hvert år reiser jeg nemlig forbi et lite, koselig hus. Huset er alltid så vakkert pyntet med julelys, engler og nisser at jeg alltid tar en ekstra titt på det. Der sitter det alltid en ung dame, alene foran peisen. Jeg har hørt at hun fikk hukommelsestap etter ei tragisk ulykke og at det eneste hun har igjen fra hennes tidligere liv, er et halvt gullhjerte som hang rundt halsen hennes etter ulykken. Ryktene sier at det kanskje går et barn og venter på henne, med den andre delen av gullsmykket, men ingen vet noe sikkert. Det kan selvfølgelig ikke jeg heller gjøre, og det kan jo bare være en tilfeldighet, men er dere ikke enige? Det kan virkelig virke som om hun er moren til Lise. Det er nemlig her dere to kommer inn i saken. Dere må reise til dette koselige huset og se om det er henne," fortalte Nissefar. "Men hvordan kan vi vite om det er henne?" spurte Nisse-Per, ennå forundret og trollbundet av Nissefars historie. "Dere må ta med dere smykket til Lise, og se om det passer i sammen med morens," svarte Nissefar. "Og en ting til, ikke si dette til en eneste sjel. Vi vil jo ikke at Lise skal få falske forhåpninger!" Spillenissen og Nisse-Per nikket alvorlig. "Men hvordan skal vi få tak i hjertesmykket til Lise?" spurte Spillenissen. "Det glemte jeg nesten av, jeg har det her!" Nissefar ga smykket til Spillenissen, som tenkte stille i sitt sinn på hvordan Nissefar hadde fått tak i det.


18.desember

"Men, men hva er i veien med deg Lise? Du gråter jo," spurte Nisse-Lars. Lise satt nemlig i sengen sin og hulket. Tårene rant ned på de røde skinnene hennes. Øynene, som de siste dagene hadde vært fulle av glede, var nå triste og blanke. "Jeg, jeg har mistet smykket mitt. Gullsmykket mitt. Det jeg må ha fått av mor. Det er det kjæreste jeg eier og nå er det borte," hulket Lise. "Så, så, vi finner det nok," trøstet han. "Det ligger sikkert her en plass." De begynte å lete etter det. Under bord og stoler og oppå hyller og skap. De snudde hele hula hans på hodet. Ransakte hver tomme av rommet. Til slutt hadde de lett så lenge og så godt, at gullsmykket umulig kunne ligge i hytta, hvis det ikke hadde blitt usynlig da. Lise hadde ennå tårer i øynene og Nisse-Lars visste ikke sine arme råd. Men det var da han plutselig kom på hestehalen. Han måtte jo ut å hente strå. Det kunne ikke vente et sekund lenger. Det hadde gått alt for lenge allerede.

Nisse-Lars skyndte seg ut av hytta og hentet graset. Han tok det med inn i hytta og hang det foran peisen, som han fyrte ekstra godt opp. Heldigvis var Lise så knust over smykket sitt at hun ikke spurte hva graset var til. Hun måtte jo ikke få vite om gyngehesten. Den var jo topphemmelig. Spesielt siden det var henne de skulle gi den til.

17.desember

"Nei, nei, nei og atter, atter nissenei!" Utbruddet fra Lillenissen hadde vekket Nisse-Lars opp fra tankene hans. Han hadde fundert over hva Nissefar hadde ment i går, men han kunne ikke finne noen svar. De var i verksteden og la siste verk på gyngehesten. Den var snart ferdig. Nå gjenstod det bare å male den. "Halen, vi har glemt halen," skrek Lillenissen. Den ellers så pipete stemmen hans hadde et snev av panikk i seg, og med god grunn. Halen, som måtte lages av tørket gras, strå og greiner var det ingen som hadde tenkt på. Ikke bare var det vanskelig å finne gras under den 1&Mac218;2 meter dype snøen, men hvis de først fant noe, var det helt sikkert vått og måtte tørkes. Tørkinga burde minst vare i to uker og nå var det så vidt en uke igjen til jul. "Hva skal vi gjøre?" var de paniske ordene om kom ut fra nissemunnene. Alle tenkte så det gnaget, helt til Lillenissen sa: "Det er ingen annen løsning enn å hente gras å tørke det så godt som vi kan. Vi får bare fyre veldig godt i peisen og håpe på det beste. Hvis det ikke er noen som har en bedre ide da!" De andre nissene nikket og Nisse-Lars sa: Jeg kan gjøre det jeg. Jeg går og henter gras i morgen den dag.

onsdag, desember 15, 2004

hehe..nå komme litt mer julekalender

16.desember
Nisse-Lars så ned på Lise. Hun lå og sov i hula hans med ett stort smil rundt munnen. Han tenkte på hvor glad hun hadde vært i går, og hvor glad hun ville bli på julaftenen. Nissene hadde nemlig funnet ut at Lise skulle få den spesielle julepresangen. Den fine gyngehesten, som de hadde jobbet med siden 6.desember. "Nisse-Lars, Nisse-Lars," peste Lillenissen. Han kom busende inn i hula. Nisse-Lars så på han og spurte: "Er det noe i veien Lillenisse?" Lillenissen hev etter pusten og sa: "Nissefar vil snakke med deg. Han skulle møte deg på nissekafeen,"Nisse-Lars forstod ingenting. Hvorfor ville Nissefar snakke med ham? Han satt på nissekafeen og ventet. Han gruet seg litt også. Han var jo nemlig så sjenert og likte ikke å få mye oppmerksomhet. I alle fall ikke fra Nissefar. "Hei, hei," sa Nissefar med den varme stemmen hans, mens han kom inn i nissekafeen. Han satte seg overfor Nisse-Lars og smilte alvorlig til ham. "Du skjønner det Nisse-Lars, jeg tror vi to må snakke litt sammen om Lise. Du forstår vel at Lise ikke kan bo her i nissedalen for alltid. Og etter som jeg forstår, kan vi ikke sende henne tilbake til dem hun bodde hos før. Etter min mening må vi finne de ordentlige foreldrene hennes, og sende henne hjem der!" sa Nissefar. "Men, men, finne foreldrene hennes? Er ikke de døde da?" stammet Nisse-Lars forvirret. "Det er det aldri noen som har sagt, og jeg har en veldig stor anelse om at de er i live. Jeg tror nemlig at de sitter og lengter etter datteren deres akkurat nå," sa Nissefar med et hemmelighetsfullt smil.

15.desember
"Oooooooouuuhhh!" skrek Lise. Alle nissene hadde fått fri i dag, bare for å være sammen med Lise. Det var nesten som om de kranglet om å få være mest med henne, men bare nesten. Som alltid før var nissene greie og snille, både mot hverandre og mot Lise. Akkurat nå var de i akebakken. De akte på de slitne, men gode trekjelkene. Alle lo og hadde det moro. Lise trodde aldri hun hadde hatt det så fint før. Hun hadde til og med fått en flunkende ny kjelke. En forhåndsjulegave, hadde nissene forklart. Lise hadde takket dem tusen ganger, for noe så fint hadde hun aldri fått før. Hun visste ikke engang om hun hadde fått en julepresang, og nå fikk hun en forhåndsjulegave. Det var rett og slett utrolig.Nisse-Lars gikk ned til verkstedet. Det hadde vært en kjempekjekk dag, men nå var han trøtt og sliten. Stjernene blinket på den mørke, klare himmelen, og tydet på at snøværet snart ville ta slutt. Det var 15.desember i dag. Det var den dagen de alltid pleide å finne ut hvem som skulle få den spesielle julegaven. Men i dag hadde nissene nesten glemt det av. De hadde vært så opptatt av å ha det gøy sammen med Lise, men heldigvis hadde de husket det, og nå skulle de møtes i verksteden for å finne det ut…

14.desember
Det snødde. Lufta var full av mjuke snøflak som danset i lufta. Snømengden steg faretruende fort, og Lise var litt redd for at de skulle snø inne. Hun ville så gjerne gå ut og treffe de andre nissene. "Ikke vær redd, det snør nesten alltid slikt her i nissedalen," beroliget Nisse-Lars. "Kom, la oss gå ut og se om Nissefar har samlet de andre," Lise og Nisse-Lars gikk ut i snøværet. Snøen la seg som perler i håret deres. Nede på sletta hadde nissene samlet seg i en stor rød flekk. Alle snakket og hvisket sammen. For ingen kunne forstå hva som skulle skje nå. "I dag har jeg en gledelig nyhet å komme med," sa Nissefar. Nissene ble helt stille da de hørte stemmen hans og spenningen dirret i lufta. "Det har seg slik at en liten jente har kommet til nissedalen. Hun er 10 år gammel, og jeg vil at alle skal ta godt vare på henne. Sånn Lise, nå kan du vel komme opp hit lik at de andre kan se deg," sa Nissefar. Nissene delte seg i to og dannet en liten vei til Lise. "Kom an nå," sa Nisse-Lars til henne. Lise trakk pusten dypt og begynte å gå opp mot Nissefar. Nissene jublet og klappet for henne og Lise ble både flau og stolt. Men mest av alt var hun glad. Hun kunne ikke huske at noen hadde vært så snille og greie mot henne før, og hun gledet seg virkelig til å feire jul sammen med alle de snille nissene i nissedalen.

13.desember
"Men du og du, hvorfor sa du ikke bare dette med en gang?" spurte Nissefar. Nisse-Lars var inne i hulen til Nissefar. Det var den koseligste hulen i nissedalen, med vakre tremøbler, myke puter, sommerblomster, flere stearinlys, noen røde gardiner og det beste av alt, små tegninger som alle verdens barn hadde tegnet til ham. Da Nisse-Lars først kom inn, måtte han bare stå å se på de fine barnetegningene. Det tok lang tid før han klarte å si hva han ville. Men nå hadde han gjort det. Mens svetten piplet ut fra pannen og hendene skalv hadde han stammet frem hele historien om Lise og stjelingen. Aldri hadde han vært så redd. Men så hadde han heller aldri ventet at Nissefar skulle smile til han slik han gjorde nå. "Jeg eh… jeg hadde ha…jeg turde ikke, d det er vel ikke lov til å… til å, eh…ta med fremmede inn i nissedalen," stammet Nisse-Lars. "Selvfølgelig vil vi ikke at alle og enhver skal komme til nissedalen, men det viktigste er jo å hjelpe andre og å være snille mot hverandre. Og det er jo akkurat det du har gjort. Ikke vær så redd, alle ville ha gjort det samme. I alle fall håper jeg det, for hvis ikke hadde jeg virkelig sveket i oppdragelsen av dere nisser. Hvis noen hadde latt et utsultet barn ligge alene igjen i skogen vet jeg ikke hva jeg hadde gjort," beroliget Nissefar. Nisse-Lars så på ham med våte øyne. "Men jeg stjal jo og alt," stammet han. "Jeg skal være enig om at det er dumt å stjele, men for en så god sak, gjør det ingenting. Det var jo ikke mye du tok heller!" sa Nissefar. "Men nå tror jeg at du må komme deg hjem til Lise, og i morgen lar jeg hele nissedalen få møte henne. Å så ordner vi med at hun får enn riktig vakker jul med masse gaver og kjærlighet, ikke sant?" "Jo da," sa Nisse-Lars, før han skyndte seg ut i snøværet.

søndag, desember 12, 2004

12. luke i julekalenderen

Ryktene svirret rundt i nissedalen. Tellenissen hadde oppdaget at både mat og leker hadde forsvunnet. Ingen forstod hva som hadde skjedd. Kunne virkelig noen ha stjålet noe? Stjele, det var et ord som nissene aldri brukte. Det var ingen som noen gang hadde gjort noe så grusomt i nissedalen. Da Nisse-Lars hørte om påstandene ble han enda mer redd enn før. Hva skulle han gjøre? Hvis han sa at det var han som hadde gjort det, hvordan skulle han forklare det. Hvordan skulle han forklare at han hadde tatt ei dukke. Han kunne jo ikke fortelle om Lise. Eller kanskje han kunne det, kanskje han måtte… Og hva hvis Lillenissen sladret på ham? Tung til sinns gikk han rundt i nissedalen og hørte på alle ryktene, uten å vite hva han skulle gjøre. Men så hørte han noen si at det var Lillenissen som hadde gjort det. Noen hadde visst sett han komme ut fra lekelageret. Det hadde han ikke tenkt på en gang. At noen andre skulle få skylden for det han hadde gjort var jo helt forferdelig. Det kunne ikke skje. Han var nødt til å tilstå, og han lovet seg selv å gjøre det i morgen.

lørdag, desember 11, 2004

11. luke i julekalenderen

11.desember var en vakker dag i nissedalen. Sola skinte fra en krystallklar, blå himmel. Snøen glinset som om den var dekket med diamanter og noen småfugler kvitret vakre julesanger. Dvergnissene prøvde ut skøytene på den islagte elva og alle så ut til å ha det like moro som alltid. Utenom Nisse-Lars. Han og Lise satt inne i hula hans og Nisse-Lars skjemtes ennå over hva han hadde gjort. "Tusen takk for den fine dukken jeg fikk," sa Lise. "Det var ingenting…" stammet Nisse-Lars. "Du har ingen anelse om hvor glad jeg ble!" fortsatte hun. Nisse-Lars så på henne, øynenes hennes strålte av glede der hun satt og lekte med dukken. Kanskje det han hadde gjort ikke var så ille allikevel? Han hadde jo gjort det for å glede Lise, ei jente som nesten bare hadde møtt motgang og sorg i livet. Han hadde jo ment det godt. Det eneste han ville var jo å dele litt av den gleden og kjærligheten nissene hadde. Men det var ikke den rette måten å gjøre det på. Det var helt klart. Han burde ha funnet en annen løsning…

fredag, desember 10, 2004

10. luke i julekalenderen

"Hva gjør du her?" spurte lillenissen. "Eh….eeeeeh…" stammet Nisse-Lars. Han hadde sneket seg inn i lekelageret for å hente en dukke til Lise, og ble bokstavelig talt tatt på fersken med ei dukke i hånden. "Har du begynt å leke med dokker," tøyset Lillenissen. Det var slik det var i nissedalen. Alle var så snille og greie mot hverandre at ingen i det hele tatt kunne mistenke noen for stjele noe. Nisse-Lars rødmet, hva hadde han gjort? Hadde han virkelig gjort noe så forferdelig som å stjele. Svaret var ja, han hadde gjort noe så grusomt som ingen før hadde gjort i nissedalen. "Nei jeg har ikke det, jeg ville bare, eh, jeg ville bare…" Nisse-Lars klarte ikke å si noe, øynene hans var blanke av tårer og han hadde en klump i halsen som han ikke kunne bli kvitt. Han skjemtes så over hva han hadde gjort at han ikke visste hva han skulle gjøre. Det endte med at han sprang ut med dukken i handa og gråten i halsen og lot lillenissen stå forvirret igjen.

torsdag, desember 09, 2004

9. luke i julekalenderen

Tung til sinns gikk Nisse-Lars mot kjøkkenhulen. Han tenkte på den triste historien til Lise. Han kunne ikke forestille seg at noen kunne ha det så vondt. Selv hadde han aldri hatt annet enn glede og kjærlighet i livet. Selv om desember måned var travel, hadde de det alltid moro, og alle var glade i hverandre. Han kunne ikke tenke seg et liv uten julepresanger, leker og grøt. Og han ville ikke sitte å se på at Lise ødela mer av sitt liv uten disse nødvendige tingene. Det var derfor han måtte skaffe litt mat og litt leker til henne.Kjøkkenhulen var stor og varm. Nissejentene var ferdige for dagen, og Nisse-Lars var helt alene. Allikevel listet han seg bort til brødkurven. Han tok litt brød og noen ameylasser. Ameylass var en av de beste fruktene som vokste i nissedalen. Det var en oransje, oval frukt som smakte søtt og friskt. Nisse-Lars sprang ut igjen, og håpet at ingen ville se ham… I morgen ville han prøve å skaffe noen leker også.

onsdag, desember 08, 2004

8. luke i julekalenderen

Denne dagen var Nisse-Lars spent på om jenta skulle fortelle historien hennes. Hun hadde jo lovet det. Plutselig kom han på at han ikke engang visste navnet hennes og spurte med en gang. "Jeg heter Lise," sa jenta. Nisse-Lars nikket og så spørrende på henne. Han ville så gjerne høre historien hennes. "Fortell meg hvorfor du aldri har fått julepresanger," sa han. "Du skjønner det, at foreldrene mine forsvant da jeg var 3 år. Det er så lenge siden at jeg ikke en gang kan huske dem, men jeg vet at de var snille mot meg, og når jeg tenker meg om så fikk jeg sikker julepresanger av dem også. Dette smykket fikk jeg av dem," sa hun og viste Nisse-Lars et halvt hjertesmykke. "Jeg tror de har den andre halvdelen av det…Uansett, etter at de hadde forsvunnet måtte jeg bo hos Onkel Didrik og Tante Anna. De var ikke glade i meg, og behandlet meg som en slave. Barna deres ertet meg hele tiden, og til slutt klarte jeg ikke å bo der lenger. Jeg flyktet ut i skogen, og det var der jeg traff deg." Øynene til Lise var blanke av tårer, men nå smilte hun varmt til ham.

tirsdag, desember 07, 2004

7. luke i julekalenderen

Da Nisse-Lars våknet ble han helt forfjamset over skjønnheten som satt i stolen hans. Den tynne jenta fra skogen så mye bedre ut i dag. Håret var børstet og skinte som gull i solstripen som smøg seg inn i hulen. Kinnene hadde fått litt farge og de svarte ringene rundt øynene var borte. Hun så nesten ut som en engel der hun satt. "Jeg heter forresten Nisse-Lars," sa han. "Jeg er en dvergnisse, og vi dvergnisser bor i denne dalen. Bare om vinteren da, om sommeren vet jeg ikke helt hva som skjer, for da ligger vi i sommerdvale. Men i desember jobber vi hele dagen lang med å lage julepresanger til alle verdens barn. Du har helt sikkert fått flere julepresanger fra oss!" Jenta så bort på ham med triste øyne. "Jeg har aldri fått julepresanger, jeg…" sa hun gråtkvalt. Nisse-Lars så merkelig bort på henne. "Hvordan går det an, du har vel sendt inn ønskeliste…" sa han forundret. Han kunne ikke forstå at Nissefar kunne ha glemt å gi julepresang til noen. "Det er en lang historie…"svarte hun, "men kan jeg ikke fortelle deg om det i morgen. Jeg er så trett, dessuten har jeg lyst til å gå på oppdagelsestur i denne vakre dalen," Nisse-Lars nikket forståelsesfull men sa strengt: "Du kan nok ikke gå på noen oppdagelsestur. Du skjønner, jeg har ikke fortalt de andre at du er her, for jeg vet ikke hvordan de vil ta imot deg. Derfor må du holde deg her i hele dag mens jeg er og jobber. Men jeg skal ha med meg mat til deg.

mandag, desember 06, 2004

6. luke i julekalenderen

Nisse-Lars tok med seg jenta til nissedalen, men han turde ikke å vise henne til de andre. Han var redd for hva de ville komme til å si. Dessuten var han jo så sjenert, og hvis han viste henne til de andre ville han få alt for mye oppmerksomhet. Da jenta kom til nissedalen ble hun forbløffet over den vakre, fargerike naturen. "Så vakkert det er her," hvisket hun uten å se på ham. Øynene var alt for opptatte med å studere de gule skogene og de blå slettene.
"Her kan du ligge," sa Nisse-Lars til jenta. De stod inne i hulen til Nisse-Lars. Alle nissene hadde hver sin lille hule i fjellene. Hulene var vakkert innredet med tremøbler og leker. Nisse-Lars pekte mot sengen hans. Han var veldig stolt av den, fordi den var laget av fineste eik. Men det Nisse-Lars ikke kom på var at eik var et vanlig tre i byen, og det ble mer sett på som hardt enn som sjeldent. I nissedalen var det jo ikke vanlig med eik fordi de bodde så langt unna eikeskogen, og eik var et av de edleste trærne. Denne tynne jenta ville jo syntes det var mer spennende å ligge på et gult tre, men det virket ikke som om hun brydde seg om det. Hun la seg ned på den mjuke lilla mosemadrassen med en gang og sovnet på flekken.

søndag, desember 05, 2004

5. luke i julekalenderen

Nisse-Lars våknet av at noe raslet i sekken hans. Han reiste seg brått opp og så seg omkring. En 10-år gammel jente sto bøyd over sekken. Håret hennes var blondt og flokete og hang nedover de spinkle skuldrene hennes. De fillete klærne hennes hang løst på den tynne, lille kroppen. "Hvem er du?" spurte Nisse-Lars forsiktig. Jenta stokk til og så på ham med to store, redde øyne. Ansiktet hennes var blekt og leppene sprukne av mangel på fuktighet. I de skitne hendene holdt hun brødet til Nisse-Lars. "Jeg, jeg var så sulten," hvisket hun med en svak stemme. "Det er helt greit," sa Nisse-Lars, "bare ta brødet du, men vær så snill å sett deg ned her litt." Jenta så på han med takknemlige øyne. Hun satte seg ned og kastet seg over brødet. "Kunne trodd du ikke hadde sett mat på flere dager," spøkte Nisse-Lars mens han samlet noen greiner sammen til et bål. Men da han så de triste øynene til jenta forstod han at et ikke var noe å spøke med. Jenta var virkelig utsultet. "Du kan være med meg tilbake til nissedalen," sa Nisse-Lars etter at de hadde sittet en stund med det knitrende bålet. Jenta så usikkert på ham. "Hva mener du med nissedalen?" spurte hun. "Det får du se når du kommer dit," sa Nisse-Lars med et lurt smil.

lørdag, desember 04, 2004

4. luke i julekalenderen

I dag var nissene i full gang med å planlegge gyngehesten. Det var bare et problem. For at gyngehesten skulle se fin og naturlig ut, måtte nissene bruke vanlig brun eik. Og i nissedalen fantes det bare gule trær. Derfor ga Nissefar Nisse-Lars oppdraget med å finne eikemateriale. Niss-Lars var en veldig sjenert tømmernisse som var litt redd de andre nissene. Derfor var han bare glad for å kunne reise litt vekk i fra nissedalen. Han fikk låne et av reinsdyrene til Nissefar og fløy ut av nissedalen, over selje- og bjørkeskoger, videre over gran- og furuskoger og til slutt landet han i lønn- og eikeskogene. Det var en vakker dag. Solen skinte på den glinsende snøen og lufta var klar og kjølig. Eikeskogen var derimot varmere, spesielt når Nisse-Lars begynte å hogge i det harde treet. Han hogget og hogget, mens han nynnet på en julesang, akkompagnert av småfuglenes kvitring. Plutselig hørte han noe. Det hørtes ut som gråt. Han sluttet å hogge og så nysgjerrig rundt seg. Han hadde da sjekket at det ikke var noen i skogen, men nå kunne han tydelig høre gråt. Hvem kunne det være?

fredag, desember 03, 2004

3. luke i julekalenderen

"Vet dere hvilken dag det er i dag?" ropte Nissefar. Alle dvergnissene var samlet på den store sletta for å høre på nissefar. "JAAA!" ropte de. "Det er 3. desember!" Nissefar nikket og sa: "I dag skal vi bestemme hvordan vår spesielle julegave skal være." Nissene pleide nemlig vært år og lage en ekstra fin presang som de gav til noen de syntes trengte en ekstra pen julepresang. "Er det noen som har noen ideer?" fortsatte nissefar. Dvergnissene begynte å snakke og mumle sammen. Dette var noe de hadde tenkt på hele sommeren. "Et dukkehus" ropte lillenissen med den pipete stemmen sin. "Det hadde vi jo i fjor," svarte de andre. Mumlingen gikk videre gjennom flokken, til brillenissen ropte: "Ei bok," De andre sukket av kjedsomhet, men nå ballet forslagene seg på: "Hva med en bil." "Eller ei dukke." "En sparegris." "Nei, heller en stor teddybjørn." Nissefar ristet på hodet og sa: "Dere må komme på noe skikkelig, noe helt spesielt. Noe som barnet aldri vil glemme!" Nissene tenkte seg ennå mer om, det gjaldt jo å finne på noe ekstra fint. Men plutselig utbrøt lillenissen med den pipete stemmen: "Jeg vet det, en gyngehest!" Nissene så forbløffet på den lille nissen, det var jo en kjempegod ide. Til og med Nissefar smilte over forslaget. Noen begynte å klappe og juble og Nissefar sa: "Det var en glimrende ide, Lillenisse. Er alle enige?" Nisseflokken jublet og klappet enda mer og det var helt klart at forslaget var enstemmig.

torsdag, desember 02, 2004

2. luke i julekalenderen

Nissedalen myldret av liv og røre. Dvergnissene sprang fram og tilbake og opp og ned. Siden de var helt i begynnelsen av gavesesongen var det rot og styr om hvem skulle gjøre hva. Alle nissene hadde jo sin oppgave, men det tok litt tid å komme inn i rytmen igjen etter en lang og herlig sommerlur. De eneste som så ut til å vite hva de skulle gjøre var nissejentene. De stod og rørte i store gryter med hjemmelaget grøt, og matlukta la seg som et over lokk over dalen. De andre nissene slet litt mer. Nisse-Per og Nisse-Pål hadde med ønskelistene å gjøre, men det var ingen som visste hvor ønskelistene lå. Og uten ønskelister var det ingen av snekkernissene som visste hva de skulle lage. Dermed visste heller ikke skognissene hvilke materialer de skulle finne og tøynissene visste ikke hvilke klær de skulle sy. Det var det samme kaoset hvert år, men da dagen dro på og nissene hadde kastet seg over julegrøten, ble det stadig mer og mer orden i sakene. Arbeidet ble gjort som det skulle og nissebarna lekte og lo sammen. Det var til og med noen som prøvde seg på julesangene de hadde sunget i fjor.

onsdag, desember 01, 2004

1. luke i julekalenderen

Hvis man går gjennom lønn- og eikeskoger, gran- og furuskoger, selje- og bjørkeskoger og så enda litt lenger inn i skogen, kommer man til et sted hvor ingen noensinne har vært. Der inne, langt, langt inne i skogen, finnes der en vakker dal. Gjennom dalens blåe sletter og gule skoger slynger det seg en liten elv. Du blir kanskje forundret over at skogene er gule som gull og slettene er blå som havet, men i denne avsides dalen vokser trær og blomster som mennesker aldri før har sett. I denne trolske dalen vokser lilla mose og lav på hver et tre og på hver en sten. I denne fortryllende dalen finnes det vakrere dyr enn man noensinne kan tenke oss. I denne magiske dalen kommer sommerfuglenes og blomstenes skjønnhet virkelig frem fordi de er så store. I denne fredfulle dagen er det fred og harmoni mellom alt som lever og vokser og gror. I denne lyse dalen skinner sola så vakkert at alt glinser i takt. I denne melodiøse dalen synger fuglene sine sanger så vakre, at man nesten ikke kan tro hva man hører. I denne nydelige dalen er rett og slett inntrykkene så mange og så vakre at et vanlig menneske ikke kan klare å ta inn alt på en gang. Men denne fantastiske dalen finnes virkelig, langt, langt inne i skogen. Men i dag er dalens blå sletter dekket av snø, sommerfugler og blomster har forsvunnet, de gule trærne er tynget av snøkrystaller i stedet for frukt og elva er dekket av en speilblank is. Det er nemlig vinter, det er desember, det er jul.

Men hva er det? Noen små, røde vesener opp dukker plutselig opp. De kravler fram fra huler og trær og dekker det hvite landskapet med små røde prikker, akkurat som en stor fluesopp. Det er nemlig nissene som kommer. Nissene, som har ligget i dvale hele sommeren, kommer nå opp for å igjen ta fatt på en ny arbeidsmåned i nissedalen.